Det endelige oppgjøret

Da jeg en gang for det som nå virker veldig lenge siden satte meg ned og laget min egen blogg må jeg innrømme at jeg gledet meg stort. Dette var noe jeg hadde tenkt på lenge, og da jeg endelig kunne sette drømmen ut i live må jeg innrømme at jeg var litt stolt. Endelig skulle jeg også få ta del i den store debatten på nettet. En debatt som jeg, i min uvitenhet dengang, trodde var åpen og fordomsfri. Det skulle desverre vise seg at jeg tok feil. Ytringsfriheten på internett er nemlig ikke så fri som man skulle tro.

Fra første stund ble jeg motarbeidet, hetset og latterligjort. Det var tydlig at min stemme ikke ble satt pris på blandt bloggverdenens elite. Å komme med meniger som skiller deg fra flertallet sine viste seg å være en dødsynd. I kommentarfeltet mitt er det flere siganturer som stadig går igjen, og fra disse kommer det ikke annet enn usakeligheter og grove personangrep. Jeg har likevel konsekvent hevet meg over disse barnslige påfunnen og holdt en saklig tone i alt jeg har skrevet her.

Men det skulle vise seg at dette ikke var nok. Jeg er jo en ivrig blogger, og når noe i nyhetsbildet fanger min interesse, så er jeg altid kjapt ute med å dele mine tanker med mine lesere. Da er det ikke ett mål for meg at mine innlegg skal være 100% gramatisk korrekte og frie for skrivefeil. Det er meiningenen mine som teller, ingenting annet. Men det finnes altså så utrolig mange mennesker der ute som synes det er viktig å påpeke andres skrivefeil. Jeg antar det finnes ett behov hos disse menneskene for å få skryt og positiv oppmerksomhet, ett behov som de håper å få dekket av likesinnede når de påpeker små, uviktige skrivefeil i seriøse blogger. Det eneste dere oppnår er å spore av debatten. Jeg håper jeg med dette kan få noen av dere til å tenke dere om enda en gang før dere neste gang kommenterer skrivefeil hos andre. Dere bidrar ikke med annet enn å ødlegge, skape irritasjon og sorg for personer som har lagt ned stort og grundig arbeid i det de har skrevet. Hvis det ikker er slik at dere bevisst går inn for å ødlegge, da. Noen ganger må jeg innrømme at jeg lurer på hva som egentlig er drifkraften for noen av dere.

At mine meniger er kontroversielle for noen kan jeg forstå. Men dette gjelder kun for en svært liten gruppe av samfunnet. Folk flest er helt på linje med meg i alle saker jeg tar opp. Jeg har mottatt hundrevis av støtteerklæringer fra folk som støtter meg fullt ut. Problemet er denne marginale samfunnsgruppen som desverre har en utrolig uproporsjonal del av samfunnsdebatten. Jeg sankker selvsagt om sosialistene. I mine blogger har jeg gjentatte ganger plukke fra hverandre denne frihetshatende og udeomkratiske ideologien. Jeg har vist hvor tett koblet sosialismen er med nazismen, hvorden sosialistene støtter de mest brutale autoritære regimer som finnes i verden og jeg har konfrontert sosialistene med dette. Prisen jeg må betale er altså enorme mengder hets. Jeg er blitt kallt syk, ironisk og det som værre er. Fiendlig innstilte sosialister har avslørt meg med fullt navn, og vist min Facebook-profil til offentligheten.

Jeg er blitt hengt ut og sjikanert på det groveste i media, da spesielt i sosialistorganene Dagsavisen og Klassekampen. Dette har skjedd uten min viten og mitt samtykke. Hva skjedde med den ytringsfriheten jeg trodde på? Som jeg så varmt med nebb og klør har forsvart, mellom annet med å faktisk tillate sosialistenes usakeligheter, avsporinger og personangrep i mitt kommentarfeldt? Det er tydlig at ytringsfrihet bare er noe som gjelder om en ytrer de «riktige» tingene. Sosialistenes meningsmonopol har i meg møtt en utfordring de ikke kunne takle på noe annen måte enn ved å tvinge meg i kne med skitne triks.

Og det er med stor tristhet jeg nå må innrømme at de har lykkes. Jeg er en sterk person. Min jernvilje har begått triumfer som de felste bare kan drømme om. Jeg har stått frem som enn av Norges viktigeste bloggstemmer, en stemme for folk flest, og har lenge hvert blandt Norges mest leste blogger. En av grunnene til at jeg har holdt på så lenge er fordi jeg synse det er viktig å gi folk flest en stemme i bloggverdenen, en stemme for de millioner som vanligvis blir holdt nede av sosialistiske bloggere og meningsmonopolister. Ovenfor alle dere beklager jeg dypt.

Jeg tar nå en pause fra bloggingen. På ubestemt tid.

Men! Jeg sier farvel, men ikke adjø! Jeg vil fortsatt være en sterk stemme på Twitter. Alle bør følge med SuperHildegunn der. Det kan også være jeg engang kommer tilbake som blogger. Denne bloggen har sosialister, rettskrivingsfantaster og rabiate miljøvernere klart å ødelegg for meg. Kanskje kommer jeg tilbake her, kanskje i helt ny drakt.

Så, helt til slutt vil jeg be dere tørke tårene, alle dere som har støtte meg gjennom den vanskelige tiden. Jeg er fortsatt med dere. Ha meg i tanken, lær av min ureddhet og dere vil finne styrke. Jeg er SuperHildegunn, og jeg sier at dere også kan bli supre! La aldri sosialistene knekke dere!

Friheten lenge leve! Følg med!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *